9. mar, 2014

STILLE VANN

Maleriet malte jeg i 2010,

og det fikk tittelen: Stille vann

 

Etter en meditasjon og lydhealing på

Morten Eriksens undervisningsrom.

Enda flere svar til meg kom.

 

 

 

Stille vann ja det er det som er meg, i

min innerste essens. Der alt er i stillhet,

fred og harmoni.

Ja jeg visste det jo, at på bunnen så er

jeg god. Og det er vi jo alle ihop.

 

Når vi i vårt indre kan være i harmoni, fred

og ro. Med oss selv og rett og slett være

en observatør.

Observere seg selv og de følelser og tanker

som kan slite på, eller bare kjenne igjen.

 

Den freden og harmonien som jeg er, i mitt

indre stille sted. Stille vann kan bringe fram,

alle de minner som vi trenger å se.

Å se fra et høyere og stillere sted i vårt eget

indre.

 

Dette og lot meg se den sårhet og ensomhet,

som kom frem i enda dypere lag, og som jeg skrev

om igår. Og den som da tittet frem var den vakre

pusen prinsen som måtte forlate dette liv kun

fordi.

Ingen ansvar tok da dens matfar og mor, flyttet

fra den og lot den bli alene igjen.

 

Ja slikt kan og bringe frem så masse i både

mitt og ditt liv. Som vi ikke alltid skjønner

hvorfor.

Det viktigste er å evne å se, det som er i

ens eget indre. Tillate seg å kjenne på,

eller som jeg gjorde idag.

Rett og slett bare observere.

 

Da fikk jeg se at det kom fra eget indre

et sted, og den vakre prinsen som led

før han ut av dette sted gikk.

Han er og var en uendelig stor mester her

på jord.

 

Like mye som både du og jeg, så er og

dyrene enorme sjeler. Med en uendelig

viten om alt som er.

Også i både meg og deg. Takker inderlig

til denne vakre kattesjel, for han er og

var og endel av meg.

 

I mitt indre stille vann, der han igjen

nådde fram. Fram til mitt indre slik at

jeg fikk se.

Enda tydeligere det jeg skulle observere.

 

Enda flere svar jeg fikk, da Morten spilte

på lydrør og gong.

Tenk det var faktisk meg, jeg var de

rørene og den gong.

Som skapte en slik indre og ytre klang.

 

Når jeg med trommen har gått ut og

mellom fjellene vært og trommet.

Ja da har jeg hørt noen fantastiske,

både lydrør og gonger.

 

Jeg så på det som nye fødsler i min

indre jord og også i den ytre.

Det er ikke så rart at jeg ikke helt

forstod. For det var jo meg og min

kropp som skapte.

 

Skapte lyder som lød som lydrør og gong,

og på den måten åpnet opp enda mer.

Og lot meg bli født på ny og på ny, til

dypere og dypere indre deler.

Av meg selv og mitt innerste STILLE

VANN.

 

Ja slik kan det og gå an. Jeg svarene

får litt etter litt. Og takker og takker

den uendelighet.

Som har skapt det sånn at jeg i meg

er nok. Enten jeg er alene eller i flokk.

 

Ja det er overraskende å få se og kjenne

dette. At kroppen den er et instrument,

et instrument som kan spille så vakkert.

 

Spille fra egne celler og kropp, og jammen

meg helt uten ytre lydrør eller gong.

Men de måtte til for at jeg skulle skjønne

at det er og var fra mitt indre det kom.

 

Der jeg satt og trommet jeg ikke noe

skjønte, hvordan kan det lyde sånn.

Og så høyt at hele verden måtte jo

høre.

Men ingen som reagerte sånn. Det er

jo ikke så rart når det kun var meg 

som skapte det sånn.

 

I egen kropp jeg hørte og det tenker jeg

er og endel av noe større.

For når vi skaper slike lyder med egen 

kropp.

Ja hvilke lyder skapes ikke da, i fra vår

vakre moder jords indre.

Hun er jo og en kvinne, og den samme

som alle oss.

Som skaper fra og med vår egen kropp.

 

Jeg ganske enkelt ELSKER å ha det sånn,

at jeg kan skape alt fra egen bunn.

I mitt eget STILLE VANN.

 

Reidun Haavik