7. mar, 2014

INDRE URO OG GLEDE

Tittel: Indre Uro Og Glede

(Solgt)

 

 

 

 

 

 

 

Ja de siste dager har jeg kjent på.

Nettopp det som i dette maleriet er, en

indre uro som også i gleden er.

Hvor kommer den så fra?

Det skaper jo litt ubehag.

Hvorfor skaper det ubehag montro?

 

Jo fordi jeg kjenner på noe som jeg

trodde jeg hadde kjent på så mange

ganger før.

At det nå hadde sluppet gjennom alle

glør. De glør som er endel av alt som er

i mitt indre i kjærligheten.

 

Det er en indre uro fordi, jeg kjenner på

nye dypere deler og rester av et gammelt

ego.Og samtidig så er det og en glede.

Over alt som er endel av meg og mitt eget

ego, fra såre deler og personligheter i

mitt indre.

 

En ensomhet som føles både sår og fin

på samme tid. Er så rart å kjenne på alt

sammen både i ubehag og velbehag.

Kjenner og på deler av meg selv som

tidligere aldri følte at hun hadde nok.

 

Nok av hverken penger, kjærlighet

eller annet, alt som følger med.

Det er i endadypere lag dette skaper

ubehag.

Fra høyere deler av mitt sinn, jeg

ser. Ser alt det som er endel av meg og

mitt eget indre.

 

Observerer meg selv fra mange

ståsted, både utenfra og innen.

Det føles både godt og slitsomt.

Men så lenge jeg har min egen

viten.

 

En viten om alt jeg er, så tillater

jeg og disse følelser atter en gang

å stikke innom og vise seg frem.

 

De viser seg slik at jeg skal se,

at det er helt ok at de og fremdeles er.

Endel av mitt eget indre.

Som jeg ikke lenger trenger å gi mye

energi til, annet enn kjærlighet og

aksept for alt som er.

 

Slik kan jeg skape i eget liv, alt

etter når jeg er klar til å se og slippe

til. Også de gamle deler som

atter vil frem og si, her er jeg gjen.

 

De kan slite på følelsene, og det

er og den del. Som samtidig

elsker og aksepterer dem.

 

Idag jeg et par medtiasjoner har tatt

for å atter gi slipp i alt.

Alt det som i mitt liv, ikke lenger meg

gavner.

 

Jeg vil heller skape på andre måter.

Og det i fra gleden, men for å fortsette

å skape der. Så må jeg og meg selv

tillate å være også alt det andre.

 

Det har og før vært store deler av mitt

liv, så at det atter kommer frem.

Ja jeg undres ikke så mye over den.

Men gledes over meg selv og at jeg

evner å se.

 

Evner å se meg selv og det som er

endel av alt som er i mitt indre et sted.

Alt det jeg har kontakt med på så mange

plan.

 

At mange ganger så er det og andres som

kommer frem, i det kollektive jeg og er.

Endel av alt som er.

Da kan man og gang på gang kjenne på

så inderlig mangt.

Fordi man i sitt indre har det med i eget

minne.

 

Reidun Haavik