15. jan, 2014

HVORDAN FINNE KJÆRLIGHETEN OG AKSEPTEN TIL SEG SELV

Jeg skriver min historie på "godt og vondt" også hvordan jeg ser på livet på helt nye måter. Er ikke lenger en "fange" av mine opplevelser og følelser.

Det er alt for mange i dagens samfunn, som lar seg manipulere av alt de ser rundt seg. Redd for å gjøre feil, redd for hva naboen, venner, foreldre, søsken, ektefeller osv. måtten tenke og tro eller mene å si.

Er det egentlig slik?

Er det naboens og alle andres tanker man er redd for skal svi?

Eller er det ens egen tanke, og de fordommer man selv bærer med?

Som er opplevd og erfart i vårt ytre og indre et sted.

 

Sett deg selv fri ved å gi, gi slipp i de tanker som henger som lim. Henger fast i såre følelser og innlærte mønstre. Om at det du ønsker og føler for å si, ikke er hverken flott eller godt nok for noen.

Det er godt å kunne si ifra også til seg selv, at nå er det nok med å holde seg selv, i dette indre fengsel av tanker, om at du ikke er god nok som du er. Vær deg selv i alt du er. Vær det i kjærlighet og aksept til deg selv.

Klarer du det så klarer du og å akseptere, at andre har annet å erfære og lære. Vi går alle vår egen sjelesti, og erfarer på vår egen måte. Det vi selv kan "kontrollere" er hvilke valg vi tar.

Går jeg videre på den sti som sier jeg fremdeles ikke er fin nok eller god nok? Eller velger jeg den veien der jeg forteller meg selv, du er vakker og unik i alt du er.

Jeg valgte å bruke speilet og fortelle meg selv, at jeg er glad i meg og elsker den jeg er. Vi har alle sider som vi føler ikke er så fin eller god og det er helt ok.

Selv var jeg ofte sint som barn, selv om jeg også var veldig glad og blid. Det som er viktig er å se at også det er helt greit.

Har nesten allitd tatt det valg om å ikke henge fast i de sigemyrer, som er endel av våre såre hendelser og følelser. Hadde intet ønske om å grave meg ned, selv om jeg også mange ganger gjorde det.

Mend det var heldigvis korte stunder, selv om de mange ganger føltes utrolig lange. Før jeg klarte å finne, en bitteliten ting som kunne gjøre meg glad igjen. Det kunne f.eks. være, det å se blå himmel, lese en god bok, gå en tur ut, eller bare sitte i ro og ingenting gjøre.

Få og gi en god klem og et smil.

Det er så lite som skal til, når man på livet kan se med et smil. Et smil fra hjertet til meg selv, men også både til og fra andre jeg møtte og møter på min vei.

Så vær du deg på din måte, men vær det i aksept og kjærlighet til deg selv. Uansett hvilken vei din sjelssti har ført deg.

Du kan alltid ta nye valg om hvor du ønsker å rette ditt fokus. Er det mot alt det du "IKKE" har eller blir det bedre når du ser på alt det du FAKTISK har. Mangt kan man finne å være takknemlig for. Selv er jeg så inderlig takknemlig for livet.

Også de erfaringer som jeg før slet med. I dag er jeg takknemlig også for det mørke jeg opplevde, for det har hjulpet meg til også å se meg selv i mitt indre og ytre.

I alle mine lag og så mange forskjellige, at om jeg ikke hadde funnet min egen kjærlighet til meg. Så hadde jeg ikke vært meg.

 

I min barndom jeg følte at der vi da bodde, så var det som en edens hage utenfor huset. Maleriet som jeg legger ved har fått den tittel: EDENS HAGE. For barn så er det så mye som oppdages, og det å kunne finne igjen denne gleden til alt som er.

Det er godt det.

Gleden over hver minste lille stein, eller et blad som er vissent og har falt ned fra sin grein.

Vi kan sammenligne oss med det.

Selv om vi faller og føler vi visner, så kan vi både reise oss igjen og gå videre med faste steg.

La deg begeistres av livet ditt. Det gjør jeg, jeg elsker den jeg er. Også selv om jeg noen ganger kan være både trist og lei.

Så lenge jeg aksepterer og gir, meg selv kjærlighet også til de. Så går det helt greit. Da er det over i en feil.

Hjerteklemmer til de som måtte ønske å få en.

Reidun